Enda en øy. Denne gangen Amorgos, den østligste av Kykladene. Amorgos er ikke like tilgjengelig som mange av de andre øyene, noe som gjør atmosfæren roligere og øya mer interessant. Mer autentisk på en måte. Vi havnet på Amorgos litt tilfeldig.
Planen vår var å seile rett fra De små Kykladene og ned til Astypalaia, som tilhører øygruppen Dodekanesene. Det blåste fremdeles sterkt fra nord, men snart kom det sørlig vind og planen var å da kunne seile oppover igjen fra Astypalaia til Patmos, så videre til Samos og så ned igjen til Leros når nordavinden kom tilbake – it always does.
Vi seilte fra Skhinousa tidlig på morgenen og trodde vinden og bølgene kom til å roe seg etter hvert, noe de ikke gjorde. Sjøen var ganske rotete. Vi fikk store bølger rett inn fra siden og vind fra feil retning. Det var kanskje den verste seilturen så langt. Vi bestemte oss for å skifte retning og seile til Amorgos i stedet, vente der til dagen etter og så seile ned til Astypalaia.
Det er ingen steder å legge seg på sørsiden av Amorgos. Øya består av bratte fjell, men på nordsiden er det noen bukter. Sør er heller ikke anbefalt på grunn av sterk vind. Dette kommer av at vinden øker når den kastes ned de bratte fjellene (kalles Katabatisk vind). Vi prøvde først bukten helt i vest, men den var full av fiskebåter. Vi seilte videre inn til Katapola – hovedhavnen på øya. Turen langs nordsiden av Amorgos var kanskje enda verre enn ute på åpent hav. For et rot! Men ser at det er en fordel med en katamaran som alltid er relativt stabil.
Vi var likevel fornøyde med valget når vi endelig hadde fått ut ankeret i Katapola. Byen er ganske kul, men litt mer sliten enn mange av de andre kykladiske byene vi har vært innom.
Vi hadde plutselig en hel dag til rådighet på et nytt sted. Vi bestemte oss for å leie en bil og kjøre til det kjente klosteret Panagia Hozoviotissa, som forøvrig har vært med i James Bond-filmen For Your Eyes Only. Klosteret klamrer seg fast til fjellveggen ca. 300 meter over havet på sørsiden av øya. En lang steintrapp snirkler seg oppover til klosteret. Utsikten mot Egeerhavet er fantastisk.
Panagia Hozoviotissa er det nest eldste klosteret i Hellas og ble bygd i 1017. Det huser et viktig ikon av jomfru Maria, som i følge legenden ble funnet i vannkanten her ute og dermed startet byggingen av klosteret til hennes ære. Klosteret tas vare på av to prester. Hvis man er der i åpningstiden, kan man komme inn og se ikonet. Det er best å komme på formiddagen sånn at man kan ta bilde av klosteret i dagslys. Vi var der på ettermiddagen. Det var fint det også, men bildene ble litt mørke 😛
Birk gikk hele veien opp! Skikkelig flink 🙂
På toppen kunne man låne klær. Man må nemlig dekke seg til for å få komme inn. Vi hadde glemt å sjekke åpningstidene, så vi fikk bare sett oss rundt på utsiden.
Klosteret var virkelig verdt turen! Fantastisk utsikt, deilig å gå litt og utrolig imponerende at de klarte å bygge noe sånt i en bratt fjellvegg for så lenge siden! På veien til og fra klosteret kjørte vi gjennom gamlebyen på Amorgos, Chora, som også var verdt besøket!
Vi var varme etter klatreturen og ville bade, men på sørsiden er det ingen skikkelige strender. Her bader man fra klippene. Ganske kult, men ikke helt barnevennlig, så vi kjørte til Ag. Pavlos og badet der. Mest fordi vi lurte på hvordan det hadde vært å ligge der med båten.
Turen over til Ag. Pavlos var også ganske kul. Den gikk over fjellet og veien var dekket av tåke (og geiter) mesteparten av tiden. Tåken «fløy» over veien pga den sterke vinden. Artig fenomen.
Vi ble på Amorgos til dagen etter. Da hadde havet roet seg ganske mye. Vi fikk fin seilvind den første tiden. På nordsiden av Amorgos blåste det 5-6 m/s men på sørsiden var denne økt til 10-15 de første 4-5 nautiske milene. Men det roet det seg mer og mer, og til slutt ble det motor resten av veien over til Astypalaia.