Fordi vi bestemte oss for å bli i Hellas i sommer og heller se Kykladene, måtte vi reise rundt Peloponnes igjen. Korintkanalen er fremdeles stengt (den har vært stengt siden januar 2021 pga ras). Vi reiste rundt Peloponnes i fjor og det føltes ut som vi brukte en liten evighet, og det gjorde vi nok også. Vi hadde generelt korte etapper og stoppet mange steder. I år gikk det raskere.
Fra Paxos dro vi til Tranquil bay på Lefkas. Deretter til Vathy på Ithaca og så til Zakinthos by på Zakinthos. Vi var innom alle stedene i fjor så vi ble bare natten over. Fra Zakinthos kunne vi seilt rett over til Pylos, men det er ganske langt (og kjedelig når vi ikke har vind). Vi bestemte oss derfor for å heller reise via Strofadene.
Strofadene er en bitteliten øygruppe ca. 30 nm sør for Zakinthos. Den består av to små øyer. På den ene er det et gammelt kloster. Det sies at det fremdeles bor en munk på øya. Vi så et hus, en traktor og noen inngjerda gjess, så det stemmer kanskje. Vi fikk skikkelig Texas Chainsaw Massacre feeling der :-S
Vi ankret opp utenfor den minste øya og tok en jolletur til klosteret på den store. Etter det gikk vi i land på den lille øya. Fullt av søppel og drit, og veldig gjengrodd. Skrekkfilm-feeling der også, så vi ble ikke lenge. I tillegg til oss, lå det noen fiskebåter utenfor den lille øya (hilste på en svensk fisker) og så kom det en til seilbåt i løpet av kvelden. Ellers var det ganske øde.
Kvelden og natta var kjempefuktig. Fuktmåleren vår viste 83 % luftfuktighet inne i båten og 84 % utenfor morgenen etter. Når vi kom til Pylos var luftfuktigheten til sammenligning på 58 %.
Natten ble også ganske urolig, og vi dro tidlig dagen etter. Kult å ha vært på et såpass øde og bortgjemt sted, men også veldig deilig å komme til Ormos Navarinou, bukta som Pylos ligger i, og hoppe i havet. Vi ankret opp i nordenden av bukta i stedet for å legge oss i Pylos. Vi lå her en natt i fjor også og likte oss veldig godt.
I år har vi mye bedre jolle enn i fjor, så vi tok jolla gjennom den lille kanalen på nordvestsiden av bukta, ut i åpent hav, litt nordover og så inn til stranda Voidokilia Beach. Det er en av de vakreste strendene i Hellas. Skikkelig kul, spesielt sett ovenfra. Verdt et google-søk 🙂
Dagen etter reiste vi videre. Var meldt en del vind så vi vurderte å bare dra rundt hjørnet til Koroni, men endte opp med å reise hele veien over til bukten Porto Kagio, hvor vi også stoppet i fjor. 59 nm. Det var en crazy tur. Mye vind og mye bølger. Vi fikk seilt en del da, endelig.
Det er litt vanskelig å få Birk til å sitte stille så lenge, men det er farlig at han går rundt når det er så mye bølger. Signy blir ofte kvalm når det er mye bølger og da er det ekstra vanskelig å underholde Birk, men vi klarte denne turen også.
I Porto Kagio møtte vi nordmenn for første gang på turen (utenom en båt vi seilte forbi). Vi møtte også noen Youtubere som seiler jorda rundt. Vi gikk en tur opp til den lille kirka som ligger på en av «klippene» rundt bukta. Det var en ganske kort tur. Perfekt for Birk, og veldig fin utsikt både mot båten og mot havet.
Fra Porto Kagio gikk turen til Simos beach på Elafonisos, hvor vi også var i fjor. En veldig fin strand, men mye vind og bølger denne gangen. Det var det for så vidt i fjor også. Vi tok jolla inn til stranda en liten tur.
Dagen etter dro vi tidlig videre til Adhamas på Milos. Dette er det lengste strekket vi har hatt hittil i år, ca. 75 nm. Ingen vind, så det ble motorkjøring i nesten 12 timer! Var sååååååå deilig å komme fram! Endelig er vi på Kykladene!!! We made it!